KTM 1290 Super Duke GT
Denne helgen var jeg så heldig å få teste KTM 1290 Super Duke GT. Jeg for litt tidligere fra jobben, da jeg måtte rekke å hente sykkelen før jeg måtte hente ungene fra barnehagen. Vel ute hos MC-Deler AS på Vartdal, sto Super Duke GT’en klar utenfor butikken. Tok en tur inn for å snakke med Hans Andrè Søvik (daglig leder), og fikk ordnet med papirarbeidet.
Om sykkelen
Dette er en modell jeg har vært litt spent på, da den er ny på markedet i år. Det står samme motor i denne som i 1290 Super Duke R og 1290 Super Adventure (som jeg kjører til vanlig), men de er tunet litt forskjellig.
KTM 1290 Super Duke GT yter 173 hestekrefter ved 9500 rpm, og 144 Nm ved 6750 rpm. Den har 3 forskjellige kjøremoduser man kan velge mellom. Sport, Street og Rain. Dette påvirker hvordan kraften levres, og også hvor sensitivt Traction Control’en er. Dette er noe jeg kjenner godt fra 1290 Super Adventure’en, og siden det var knallvær hele helgen, kjørte jeg kun i Sport-modus.
Semi aktive dempere fra WP med 3 forskjellige innstillinger gjør at man med noen tastetrykk kan endre kjøreegenskapene fra en behagelig myk tursykkel (Comfort-mode) til en fast og kontant sportssykkel (Sport-mode). Mellom de to finner man Street-mode. Litt lengre nede i artikkelen finner du mer om mine erfaringer med dette.
Den har også hentet mye av utstyret som er på 1290 Super Adventure. For å nevne noe, så har den Cruise Control, varmeholker, MSC med C-ABS (cornering ABS), dekktrykksensor, selvkansellerende blinklys, samt kurvelys. Dette skal jeg ikke gå så veldig dypt inn i her, men de som er interessert kan lese mine erfaringer med dette i artikkelen om KTM 1290 Super Adventure.
Men den kommer også med noe som 1290 SA ikke har, nemlig Quickshifter. Man trenger med andre ord ikke bruke clutch for å gire opp. Mer om dette seinere i artikkelen.
Førsteinntrykk
Etter å ha ordnet papirene, og småpratet litt med Hans Andrè, var det endelig tid for å hive seg på sykkelen. Da jeg skrevet over og satte meg på KTM 1290 Super Duke GT’en, ble jeg litt overrasket. Dette er jo en sykkel som er vesentlig lavere enn det jeg kjører til vanlig, men slik det var naturlig for meg å ha beina ble det ikke veldig mye bedre bakkekontakt. Nå er jeg bare 175 cm høy, men klarer meg fint på de fleste sykler likevel. Dersom det er behov for å få hele foten i bakken, så går det også, men da må jeg plassere beina litt nærmere sykkelen enn det jeg følte var naturlig.
Instrumentene er de samme som på både flere andre KTM’er. Det er ingen problem å følge med på hverken fart eller turtallet. Til venstre for turtelleren har vi menysystemet, som betjenes via brytere på venstre hånd. Menysystemet er intuitivt nok til at man ikke trenger å slå opp i instruksjonsboken for å forstå det.
Kai-Ørjan (som også har skrevet et par artikler på denne siden) hadde prøvekjørt Super Duke GT’en tidligere på dagen, så han var fremdeles på MC-Deler AS da jeg hentet sykkelen. Vi slo følge tilbake mot Ørsta. Han la seg fremst, men etter et lite stykke måtte jeg bare strekke litt på motoren. Klikket ned et hakk, og matet på. Og en ting er sikkert, dette flytter på seg.
Vel hjemme igjen hadde jeg et stort glis om munnen, og det fikk guttungen også når han så sykkelen. Han måtte jo selvfølgelig si at den sykkelen var tøffere enn pappa sin. Ikke akkurat det jeg ville høre. ?
Kjøreegenskaper
Jeg hadde sykkelen fra fredag til og med mandag, og fikk i løpet av helgen prøvd sykkelen skikkelig på noen av favorittveiene mine. Jeg holder som nevnt til i Ørsta, så å finne gode svingete MC-veier er ikke noe problem her.
Det skal ikke mye styreinput til for å flikke Super Duke GT fra side til side, og når man først er inne i svingen går den som på skinner. Man sitter lett foroverbøyd, uten at man ligger som på en R-sykkel, og det er lett å flytte seg fra side til side på sykkelen. Tanken er formet slik at man får godt grep med låret når man henger av sykkelen. Den er også bred nok til at man får skikkelig grep når man klemmer bena sammen under nedbremsing.
KTM 1290 Super Duke GT er som nevnt utstyrt med semi aktive dempere, som gjør at man kan påvirke kjøreegenskapene etter humør og forhold.
Setter man demperne i Comfort setter den seg mer gjennom svingene, og kan nok oppleves som litt gyngete. Men til gjengjeld tar den opp ujevnheter i veien på en utmerket måte.
I Street modus på demperne blir den fastere, og det var denne innstillingen jeg likte best å kjøre med. Også når jeg skulle kjøre litt aktivt på svingete Vestlandsveier. Den ble stiv nok til at man kunne presse den en del, men ikke så stiv at ujevnheter i veien førte til store slag gjennom sykkelen.
I Sport modus strammes demperne opp ytterligere. Dette ble såpass stivt at det føltes ut som en vaskeekte sportssykkel. Dette vil jeg tro fungerer helt supert på bane, eller dersom man kjører på vesentlig bedre veier enn vi har her på Vestlandet. Men her ble det en del slag som man kjenner godt i ryggen.
KTM 1290 Super Duke GT blir levert med 4-stempel bremsecalipere fra Brembo, som griper om 320 mm store flytende bremseskiver. Dette biter godt, og gir mer enn nok bremsekraft til en veisykkel. Jeg hadde heldigvis ikke behov for å teste de skikkelig, men jeg tviler ikke på at de gjør jobben med glans.
Motoren
Man har 3 forskjellige kjøremoduser å velge mellom. Sport, Street og Rain. Denne helgen var det knallfint vær, og jeg kjørte hele tiden i Sport. I både Sport og Street har man tilgang på alle 173 hestene, men måten kreftene blir levert er litt forskjellig. Dette er det samme som på Super Adventure’en, og jeg regner med forskjellen er noenlunde lik. I Street modus kommer kreftene litt mer gradvis, mens i Sport kommer de kontant i det man vrir rullen. I Rain modus reduseres kreftene til 100 hester, og TC’en blir mye mer følsom.
Jeg må si at KTM har en fantastisk motor her, og det er ikke rart de bruker den i flere modeller. Her er det mer enn nok krefter, og det er ikke fritt for at forhjulet vil opp av og til. Nå er ikke jeg noe bakhjulskjører, men det er stort sett bare å vri rullen helt opp ved riktig turtall, og forhjulet løfter seg.
Det virker dog som den er giret litt annerledes enn Super Adventure. Motoren trives best fra 4500 rpm, og ligger man i 80 er man ikke kommet lengre enn til 4. giret ved normal kjøring. Da ligger turtallet på 4500. Det er heller ikke vits å skifte til 5. gir før man nærmer seg lappen-grensen i 80-sonene.
En ting jeg la merke til var en del vibrasjoner i fothvilerne rundt 4500 rpm. Dette var mest merkbart i 5. og 6. gir, men også litt i 4. gir. Kjører man lange strekker på dette turtallet kan det være føttene begynner å sovne. Derfor lå jeg stort sett over 5000 rpm fra 4. gir og oppover.
Fruen poserer på KTM 1290 Super Duke GT
KTM 1290 Super Duke GT er utstyrt med Quickshifter som lar deg gire opp uten å bruke clutch. Dette var en ny opplevelse for meg, da det er første sykkelen jeg prøver med dette. Og (unnskyld uttrykket) dæven så morro det er. Man kan bare gi på det man tør, og når det er tid for å gire, vipper man bare opp et hakk. Jeg kan si med en gang at jeg hadde ikke klart å gire noe kjappere selv. Og treffer man rett turtall mens man girer, så løfter det seg for hver gang man girer.
Fruen ble også med på en runde, og jeg skulle nok ha skrudd av intercom’en før jeg viste henne quickshifter’en for første gang. Det kom noen små gledeshyl hver gang jeg girte opp. Ja, for jeg regner jo med at det var gledeshyl. 😉
Vindbeskyttelse
Vindskjermen på 1290 Super Duke GT fungere ganske bra synes jeg. Det er såklart ikke like god vindbeskyttelse på denne, som på Super Adventure, men fartsvinden som treffer deg er helt turbulensfri. Jeg er som nevnt 175 cm høy, og med vindskjermen i høyeste stilling treffer vinden meg i skulderhøyde.
Man kan enkelt justere høyden på vindskjermen ved å vippe den frem, og så justere den opp og ned. Når man har justert høyden, drar man den til seg igjen til man kjenner et klikk, og den er på plass. Dette var også enkelt å gjøre mens man kjører.
I laveste posisjon ble det en god del mer fartsvind, men fremdeles helt turbulensfritt. Jeg likte best å kjøre med vindskjermen i høyeste posisjon.
Vindstøy må man regne med på denne sykkelen. Det blir like mye vindstøy som på en nakensykkel, da hodet er helt oppe i fartsvinden, så jeg vil på det sterkeste anbefale å bruke ørepropper når man kjører.
Comfort
Dette er en sykkel som sikter seg inn på tursegmentet, så da er det også viktig at den er komfortabel å kjøre. Hvordan en sykkel oppleves vil nok varier veldig fra person til person. Både størrelse på personen, og preferanser i sittestilling spiller en stor rolle her.
Med de semi-aktive demperne er det stor sannsynlighet for at man finner en innstilling som fungerer bra på langtur. I tillegg til de forskjellige modus’ene, kan man også stille load’en på demperne ut i fra om man kjører med bagasje, passasjer eller både passasjer og bagasje.
Til å begynne med ble jeg positivt overrasket over salen på denne sykkelen. Den var ikke så hard som på Super Duke R, og den er en del bredere enn på Super Duke R. Dette gjør at man ikke får tresmaken i ræven med det første. Men, etter en stund viste det seg at utformingen på salen ikke er den beste. Mot slutten av lørdagsturen merket jeg at jeg ble sliten på innsiden av lårene. Bredden på salen gjør at man får litt press på innsiden av låret. Jeg tror jeg ville vurdert PowerParts salen dersom jeg skulle kjøpt denne sykkelen.
Sittestillingen er lettere foroverbøyd, men ikke så foroverbøyd at man trenger å legge vekt på armene. Cruise-control gjør også at man kan slappe av i høyre-hånden når man er på langtur.
Passasjerplassen
Jeg tok fruen med meg på en god runde for å få testet passasjerplassen. I tillegg fikk jeg også testet hvordan sykkelen oppfører seg med passasjer på.
Det er litt mindre plass til passasjeren på denne sykkelen enn på Super Adventure’en. Når man bare cruiser er det ikke noe problem for henne å holde i passasjerhåndtaket. Men kjører man litt aktivt med kreftene som er i denne sykkelen følte fruen at det var best å holde i meg. Da var det ikke noe ulempe at det var litt mindre plass mellom fører og passasjer. Snarere tvert imot.
Jeg merket ikke så mye til at hun satt bakpå, utenom at man ikke får henge av sykkelen på samme måte ved aktiv kjøring. Demperne gjorde en super jobb, og jeg kunne kjøre bortimot like inspirert som uten passasjer på.
Fruen merket dog på slutten at hun ble sliten i knærne. Hun har nok en skarpere knevinkel på denne sykkelen enn på Super Adventure’en.
Lyd
Denne sykkelen var utstyrt med Akrapovic slip-on, og lyden a V-twin motoren kommer godt frem i denne. Det er en dyp og herlig brumming på tomgang, og når man gir på snerrer den sint. Det er likevel ikke plagsomt å kjøre på tur med, da lyden ikke er veldig høy. Nå sto nok dB-killeren fremdeles i potten, så jeg regner med at lyden blir enda høyere dersom man fjerner denne.
Jeg synes likevel ikke at lyden man får forsvarer prisen på Akrapovic potten. Jeg har nok minst like god lyd i 1290 SA’en som denne, og da har jeg gått for Gianelli slip-on. Jeg har ikke sjekket om Gianelli lager slip-on til 1290 Super Duke GT, men det kan sikkert MC-Deler AS svare på. Men, jeg skal innrømme at Akrapovic ser bedre ut.
Konklusjon
KTM 1290 Super Duke GT er en vannvittig morsom sykkel, som er herlig på svingete veier. Den gir god avlastning fra fartsvinden, uten noen form for turbulens (ihvertfall til min høyde), men man får likevel vindstøyen som på en nakensykkel. Motoren er helt rå, og hjulløft må påregnes. Quickshifter’en gjør det enda morsommere å gi på litt.
Det er litt vibrasjoner i fothvilerne ved 4500 rpm i høyere gir, men det er ikke et stort problem synes jeg. Det er bare å la vær å ligge på det turtallet.
Salen gir ikke så mye tresmak i ræven, men man får litt press på innsiden av lårene som kan være slitsomt over tid. Jeg ville vurdert PowerParts-salen dersom jeg skulle kjøpt denne sykkelen.
Jeg vil påstå at dette er et meget godt kompromiss mellom en heftig sportssykkel og (heftig) tursykkel.
Del dette innlegget