Et kurs for alle, uansett nivå

• av Snikkeren

Mandag 29. juni til onsdag 1. juli i år holdt Senior MC avdeling øst førerutviklingskurs på Arctic Circle Raceway i Mo i Rana, og jeg var påmeldt. Og jeg må bare si at jeg gledet meg. Dette var noe jeg aldri hadde vært med på før. Jeg skulle faktisk kjøre på bane. 

Hvilke forventninger hadde jeg?

Helt siden jeg tok lappen på MC i 2002 har jeg hatt lyst å kjøre på bane. Men den gangen var ikke fokuset førerutvikling. Da var det bare å kjøre på bane som gjaldt. År etter år gikk, og det passet seg liksom aldri for meg å komme meg på bane.

I år var det derimot full klaff. Kurset gikk av stabelen i første ferieuken min, og vi skulle ingen steder. Og nå hadde fokuset mitt endret seg fra å få lov til å herje på bane, til å ville utvikle meg kjøreteknisk. Okey da, kanskje det bor en liten adrenalinjunkie i meg enda, for selvfølgelig så jeg frem til å få testet sykkelen skikkelig.

Jeg hadde lest programmet for kurset, så jeg visste jo sånn ca hva jeg gikk til. Eller gjorde jeg egentlig det? Programmet besto av en halv dag med obligatoriske øvelser og sporvalg på banen, og kjøring resten av tiden.

Obligatoriske øvelser

Før vi skulle få lov å kjøre «fritt» på banen, måtte vi gjennom noen obligatoriske øvelser. Disse besto av «Elgtesten», nødbrems og kjeglekjøring.

Vi ble delt inn i grupper, slik at ikke alle måtte vente så lenge før første øvelsen. Når man hadde gjort en øvelse, kjørte man videre til neste, som var plassert en annen plass på banen. Den første øvelsen jeg skulle gjennom var «Elgtesten». Det blir satt opp en «korridor» av kjegler som man skal kjøre gjennom, og i enden av «korridoren» står det en instruktør. Når instruktøren løfter opp armen til en av sidene, skal man svinge unna til den siden, og kjøre på utsiden av kjeglen som står ved siden av ham. Vi fikk beskjed om at den skulle gjennomføres i ca 50 km/t.

Allerede etter et par gjennomkjøringer begynte selvtilliten min å vokse, for dette var jo ikke noe problem.  Da jeg skulle gjennom øvelsen for 3. gang, økte jeg farten til 70 km/t. Dette kunne jeg jo, ikke sant? Det jeg ikke visste, var at de hadde flyttet kjeglene nærmere instruktøren, så da tegnet for hvor jeg skulle svinge kom, var jeg mye nærmere enn de første gjennomkjøringene. Jeg husker jeg tenkte «gi nå tegn da for f**n» i det jeg kom susende litt vel fort mot instruktøren. Signalet kommer, og jeg flikker sykkelen så fort jeg kan til venstre, men tar kjeglen med høyre foten i det jeg skal runde den. Jeg fikk da beskjed om å ta det litt roligere gjennom øvelsen. Resten av gjennomkjøringene gikk uten dramatikk.

Neste øvelse var nødstopp. Denne er ganske selvforklarende, men målet var at man skal kunne nødbremse i en rett linje med en hånd på styret. Da vet man at man forankrer seg godt nok til sykkelen, og ikke legger vekten på styret, samt at blikkbruken er riktig.

Allerede ved første nødbrems merket jeg at jeg ikke forankret meg godt nok. Her var det bare å skjerpe seg, og knipe beina sammen. Neste gang gikk det en del bedre, men da var blikkbruken feil. Jeg klarte å se på en av instruktørene da jeg bremset ned, istedenfor å se rett frem, og da skjenet jeg litt mot siden. Sykkelen går der man ser.

Etter noen gjennomkjøringer begynte ting å komme på stell, og det var tid for nødbrems med en hånd på styret. Her hadde jeg misforstått litt. Jeg trodde vi skulle ha en hånd på styret til vi var stoppet helt opp, så det var det jeg gjorde første gangen.

Etter nødbremsen var det bare å kjøre gjennom den 3. øvelsen, kjeglekjøring. Kjeglene var satt opp i sikksakkmønster, med forskjellig avstand mellom dem. Vi skulle selvfølgelig kjøre på utsiden av kjeglene. Dette fikk som smurt fra første forsøk.

Det siste vi måtte gjennom var sporvalg. Vi skulle lære oss idealsporet på banen. Vi ble delt inn i flere mindre grupper, hvor hver gruppe hadde en instruktør de skulle følge. For hver runde vi var gjennom byttet vi plass, slik at alle fikk ligge rett bak instruktøren.

Førermøte

Vi gikk gjennom de forskjellige flaggene man bruker til å kommunisere med førerne på banen, samt hvilke regler som gjaldt på banen.

Førermøte ble holdt om morningen før vi skulle ut på banen. Dette ble gjort alle 3 dagene der oppe. I tillegg ble det førermøte ved behov.

Kurset hadde egentlig plass til 50 deltakere, men det var bare 22 påmeldte. Dette betydde at vi kom til å få mye kjøretid, og grei plass på banen. Det ble derfor besluttet at vi kunne foreta forbikjøringer hvor vi ville, bortsett fra i inngang til sving. Men det ble lagt vekt på at dette var et førerutviklingskurs, og ikke roadracing, så stygge forbikjøringer skulle de ikke ha noe av. For at det skulle være så forsvarlig som mulig, skulle alle kjøre idealsporet på banen. Hvis man skulle kjøre forbi, så var det den som skulle forbi som måtte ut av idealsporet.

Endelig – Tid for å gi gass.

Første dagen ble vi delt inn i 2 grupper siden vi var såpass få deltakere. En rask og en rolig gruppe. Jeg hadde som nevnt aldri kjørt på bane før, så jeg var litt usikker på hvilken gruppe jeg skulle slenge meg med. Når det er turkjøring pleier jeg å være blant de «tøffeste», så jeg fant ut at jeg skulle prøve meg i den raske gruppen. Jarle (som jeg hadde slått følge med oppover) tok lappen i fjor, satset på den rolige gruppen.

Endelig var jeg i gang med mitt første aller første pass på bane. Første runden er oppvarmingsrunde, så da er det ikke lov å kjøre forbi hverandre. Det går i et passe friskt tempo den første runden, men så, i det vi kommer ut på langstrekket, var det akkurat som om det bare fantes av/på bryter på gassen til folk. Men så skjedde det. Rødflagget kom opp. Og det på 2. runden av mitt aller første pass. Det var en som hadde kjørt ut. Vi kjørte inn i pit-stop’en, og da fikk vi vite at det var en av instruktørene som hadde kjørt ut. Det hadde heldigvis gått bra med han, men noen ribbein hadde gått. Sykkelen hans var ikke kjørbar etter dette.

Dette satte jo en liten støkker i meg, men det var glemt allerede etter et par runder.

Tilpasning

Noen av deltakerne i den rolige gruppen synes det gikk litt vel fort for de. Dette ble tatt opp med instruktørene, som tok tak i det med en gang. Vi var jo bare 2 grupper i utgangspunktet, som kjørte 1 pass på 20 minutter pr time. Da var det 20 minutter med «dødtid» på banen. Så da ble det lagt opp til en sporvalggruppe for de som ville ta det litt mer med ro.

Hvis man ville bytte gruppe, var det ingen problem. Men man fikk ikke lov å kjøre 2 pass etter hverandre. Dette hadde med sikkerhet å gjøre. Mister man konsentrasjonen, kan det fort gå gale.

Sikkerhet

Senior MC lar ingen kjøre på banen uten at det er kvalifisert helsepersonell til stedes. Det vil si ambulanse med personell. Vi skulle egentlig begynne kjøringen kl 08:00 om morningene, men på grunn av at ambulansen ikke kunne være der så tidlig, ble det ikke kjøring før klokken 09:00. Da ga vi oss heller en time seinere enn planlagt.

Utvikling

Vi var mange forskjellige mennesker, med forskjellig nivå som utgangspunkt. Men jeg tror jeg kan med sikkerhet si at samtlige av oss fikk utviklet kjøreferdighetene våre til det bedre.

Vi får testet våre egne grenser på en trygg måte. På bane er det ingen møtende trafikk, humper/huller/olje i veien, eller hindringer man bråstopper i hvis man skulle være uheldig.

 

Instruktørene stiller villig opp hvis man vil ha tilbakemeldinger på noe. Jeg huket fatt i en instruktør 2. kjøredag, og spurte om han kunne ligge bak meg noen runder for å se hva som kunne forbedres.

Etter 5-6 runder kjørte vi inn i pit-stop’en for evaluering. Han hadde ikke noe å utsette på kjøringen min. Ikke prøv å kjør denne sykkelen noe hardere enn det du allerede gjør fikk jeg beskjed om. Men noe måtte det da være spurte jeg. Hva med blikkbruk? «Nei, du hadde ikke klart å kjøre det sporet der, i den farten der, uten at blikkbruken var i orden». Men, hvis han skulle pirke på noe, så kunne jeg gå litt skarpere inn i sporet, og henge litt mer av sykkelen. Så da gjorde jeg det, og farten gikk opp litt til. Var det ikke sånn at jeg ikke skulle kjøre denne sykkelen hardere enn jeg allerede gjorde?

Jarle hadde fått en vannvittig bratt lærekurve. Etter første passet på 2. dag, byttet han over til den raske gruppen. Han var visst lei av å hele tiden «kjøre i kø».

Fra å ha tatt lappen året før, til å kjøre med kneskrap på null komma niks. Her var det tydelig at gutten hadde lært en ting eller to.

 

Verdt å reise så langt for oss «søringa»?

Det blir jo et stykke å reise opp til Mo i Rana for mange av oss. Men er det verdt det? Helt klart, vil jeg si. Her får man 3 fulle dager med mengdetrening på bane, og man får kjøre på ACR som er den eneste banen pr. dags dato som er laget spesielt for roadracing.

De aller fleste som kom langveis ifra kjørte bil oppover, med sykkelen enten på henger, eller baki varebilen. Det gjør jo at man er sikret å komme seg hjem igjen dersom sykkelen skulle bli skadet, samt at man kan ha med seg diverse verktøy og utstyr.

Jeg og Jarle kjørte sykkelen oppover. Vi tok det som en tur, selv om etappene ble ganske lange. Og heldigvis gikk det bra med begge to, selv om Jarle hadde seg en liten tur ut i grusen. Vi kjørte hjem igjen for egen maskin.

Her er det bare å følge med på Senior MC’s nettside/Facebookside. De har lagt ut foreløpig dato (4-6 juli 2016) for neste års arrangement. Jeg anbefaler alle som har muligheten om å melde seg på. Dette er vannvittig kjekt og lærerikt!!!

 

Skal DU på førerutviklingskurs? Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet under.